ellefsens

«Skal vi avslutte med et punktum? Da må vi nok ha en setning til.»
Dag Solstad, Vinduet 1/70.

Litt om Roth og kvalitet:

Roths styrke tidlig i forfatterskapet lå i en tragikomisk inngang til tematikken som ofte var jødisk-amerikansk identitet og seksualitet. I Portnoy’s Complaint klager den eponyme hovedpersonen over sitt liv og sitt opphav på mest ekstreme vis. Jødene får beskjed om stikke lidelsene sine opp bak. Så lei er Portnoy av sin typisk jiddische mor og seksuell skyldfølelse. Freud har kanskje begrenset forklaringskraft overfor oss andre, men om unge jødiske menn hadde han fullstendig rett. Sier Portnoy. Men: Ved nærmere lesning av boken viser det seg at raseriet mot opphavet er sterkt ispedd nostalgi. Følelsene overfor den goyische, altså ikke-jødiske, og da spesielt den protestantiske, omverdenen derimot, er udelt antagonistiske. Riktignok vil han bare ha sex med shiksaer, men livet i en protestantisk familie forekommer han uutholdelig banalt. Og her, allerede i 1969, innfører Roth det som skal bli den viktigste dikotomien i forfatterskapet, nemlig «human» vs. «vacuous». Det menneskelige, dype, komplekse forbindes med den svært ambivalente og labile jødisk-amerikanske identiteten. Det overfladiske med goyisch kultur. I Portnoy’s Complaint denne problematikken utforsket i et så hysterisk morsomt språk at Harold Bloom advarer mot å glemme bokens tragiske sider. Roth skriver mer som Lenny Bruce enn Henry James (forbildet i de to foregående 60-tallsromanene), og boken er et språklig og rytmisk oppkomme av tirader og utskjellinger.

Utover på 80-tallet og spesielt på 90-tallet blir Roth på sett og vis mer alvorlig. Men han er ikke mindre obskøn. Roths aller beste bok, Sabbath’s Theater, er nærmest grenseløst støtende, men samtidig er det en av de mest rørende og kraftfulle romaner om tap og aldring man kan tenke seg. En av Roths mest innflytelsesrike fans, James Wood, har skrevet følgende om den sene Roths vending:

The fantasy of endlessness has found its form in late Roth—in a spare, pragmatic prose, apparently unconcerned with literary effects, focussed only on its subject. It is striking, by contrast, how proper and “literary” the earlier work now seems, with its tidy sentences and plush images sewn into the right places, its formal approach to verisimilitude. At the end of “The Anatomy Lesson” (1984), for example, Nathan Zuckerman is in the hospital with a fractured jaw. He sees a patient with cancer of the mouth, and anatomizes the visage with Flaubertian precision and coolness: “There was a hole in her cheek the size of a quarter. Through it Zuckerman could see her tongue as it nervously skittered about inside her mouth. The jawbone itself was partially exposed, an inch of it as white and clean as enamel tile.” Roth does not write like this anymore. He is simpler, more urgent, more vocal. In fact, in this later, plainer work Roth often makes subtle poetry by using ordinary words in unexpected ways, or by mobilizing cliché, but he slips these phrases past us conversationally, almost before we have noticed them. An old retiree in Florida, in “Sabbath’s Theater,” for instance, is referred to by the unassuming phrase “a suntanned little endurer with steel-gray hair,” and we can see this Floridian in all his wrinkled longevity. Similarly, in “Exit Ghost” Zuckerman reflects that he cannot defeat a much younger man, a literary journalist named Richard Kliman, who is “savage with health and armed to the teeth with time.” It is wonderful to take the cliché “armed to the teeth” and combine it with the abstract word “time,” producing a hovering suggestion of a second cliché, this one having to do with old age, being “long in the tooth.” In this novel, and in this phrase, short in the tooth meets long in the tooth.

Dette avsnittet, som jeg synes er så glitrende at jeg nesten har lyst til å slutte å skrive, oppsummerer mye av det som er Roths mesterskap i romanene etter The Facts og Patrimony. En grunnleggende innovativ bruk av språket og en sterk nødvendighet i tonen. Samtidig er hele Roths forfatterskap i denne perioden farvet av hans opphold i Europa på 80-tallet. Der bestemte han seg for å reise tilbake til USA for å skrive amerikanske romaner; utforske landet han selv mener har gjort hans forfatterskap mulig. Slik har han oppnådd den statusen han har i dag, og selv om jeg personlig synes Amerika-trilogien vurderes litt for høyt i forfatterskapet (men American Pastoral er en stor roman), så er jeg enig i at Roth hele tiden har utviklet seg og at forfatterskapet har blitt sterkere og sterkere.

Hvis jeg skulle peke på det jeg synes er høydepunktene i forfatterskapet så vil jeg trekke frem Portnoy’s Complaint, hele tetralogien Zuckerman Bound, Sabbath’s Theater, American Pastoral og The Plot Against America. Når det gjelder Roths kritikere så er Harold Bloom, James Wood og Ross Posnock blant de beste og mest opplysende.

Ang. SRs fine intervju: To ganger inviterer PR til å snakke om Updike, som han omtaler som «John», men journalisten avstår fra å følge opp. Det er synd fordi Roth åpenbart har et behov for å snakke om ham, og som jeg nevnte under, deler den nylig avdøde kunstnerens syn på døden. Videre kan Updikes død kobles til følgende utsagn i intervjuet: «I no longer have any male friends.» Som er deprimerende nok. Men han kunne like gjerne ha sagt: «I no longer have any colleagues.» For når Updike, Bellow og Mailer er døde, er Roth den siste gjenlevende titanen blant de amerikanske etterkrigsforfatterne.

Fandom:

Amazon.com har egen Philip Roth-butikk.

Svensk radios program «Biblioteket» hadde 23. mars et hjemme-hos-intervju med Roth. Veldig fint og personlig. Programleder Marie Lundström fikk kjempekontakt med Roth.

I intervjuet beskriver Roth sitt forhold til menneskets dødelighet i vendinger som bringer tankene til et dikt av John Updike jeg har gjengitt her tidligere:

Perfection wasted

And another regrettable thing about death
is the ceasing of your own brand of magic,
which took a whole life to develop and market -
the quips, the witticisms, the slant
adjusted to a few, those loved ones nearest
the lip of the stage, their soft faces blanched
in the footlight glow, their laughter close to tears,
their warm pooled breath in and out with your heartbeat,
their response and your performance twinned.
The jokes over the phone. The memories packed
in the rapid-access file. The whole act.
Who will do it again? That’s it; no one;
imitators and descendants aren’t the same.

Prague’s Franz Kafka International Named World’s Most Alienating Airport

Diane. It’s March 23, 2009 and it’s a Monday. Here in LA, beautiful blue skies, golden sunshine and a good breeze. 54°F 12°C.

Litteratur i Kbh.

Vidar Kvalshaug anmeldt i Morgenbladet.

Rystende og essensiell lesning som jeg skulle ønske jeg kunne si noe mer fornuftig om enn at jeg er glad Obama entydig har forbudt tortur.

Contents
Introduction
1. Main Elements of the CIA Detention Program
1.1 Arrest and Transfer
1.2 Continuous Solitary Confinement and Incommunicado Detention
1.3 Other Methods of Ill-treatment
1.3.1 Suffocation by water
1.3.2 Prolonged Stress Standing
1.3.3 Beatings by use of a collar
1.3.4 Beating and kicking
1.3.5 Confinement in a box
1.3.6 Prolonged nudity
1.3.7 Sleep deprivation and use of loud music
1.3.8 Exposure to cold temperature/cold water
1.3.9 Prolonged use of handcuffs and shackles
1.3.10 Threats
1.3.11 Forced shaving
1.3.12 Deprivation/restricted provision of solid food
1.4 Further elements of the detention regime….

Skamløst @ Afsnit P.