Svært problematisk tekst av Knut Hoem på nrk.no i dag. Han skriver at «En ny revidert utgave av Paris-romanen A movable feast har vagt stor debatt i USA. Den nye utgaven reduserer et stort litterært verk til selvbiografi.» Etter det jeg har lest, har denne nye utgaven skapt en viss begeistring og slått noen etterlengtede sprekker i machoromantikken rundt Hemingway. Enda mer dubiøst blir det når Hoem skriver:
«Det tydelige, litterære filteret som Hemingway lader hver setning med og gjør at fortellingen peker langt utover han selv blir svekket. Isteden blir leseren dratt inn i et biografisk verden fulle av forbehold, der den tilbakeskuende Hemingway forsøker å blidgjøre også den andre kona, og lurer på om det egentlig ikke var like bra å bo i Spania, i Paris eller kanskje på Key West!
Men det var jo ikke det Hemingway ville fortelle. Hemingway skrev om to unge mennesker i Paris som elsket hverandre inntil det ikke gikk lenger, kanskje fordi ingen sånne kjærlighetsforhold kan vare, men der minnet om det som en gang oppsto den gangen lever i dem som en varig fest. Den nye utgaven demonstrerer mest av alt problemene som kan oppstå når nære familiemedlemmer – med private agendaer – blir satt til å forvalte den avdøde forfatterens verk.»
Slike passasjer demonstrerer problemene som kan oppstå når en overivrig kommentator/kritiker påtar seg å avgjøre hva «Hemingway ville fortelle»!
