ellefsens

Etter et sommeravbrekk er Vagant Europa nå på plass med nye oppdateringer. Følg med!

«For alltid døtre» I Literaturen skriver Barbara Vinken om bøker av bl.a. Charlotte Roche, Tracy Emin og Maria Sveland: «Motmælet mot all borgerlig kvinnelighet er klarest, og nærmest intellektualistisk abstrakt konstruert, i den briljante groteskheten som er Charlotte Roches Våtmarksområder.»

«Det var en gang revolusjonen» I El País skriver den chilenske forfatteren Rafael Gumucio om forvirringen i dagens latinamerikanske roman: «Hvordan fortelle om en trist revolusjon? Hva skjer når det, som i tilfellet Chile, er den nyliberale motrevolusjonen som seirer? Hvordan beskrive diktatorer i dress og slips, militære hekta på valg, narkolangende Che Guevaraer og bankdirektører som i sin ungdom ranet de samme finansselskapene de nå styrer?»

Nogle bilder fra Tekstallianse her.

«[D]emokratins historia [låter sig] inte reduceras till historien om en blockerad erfarenhet eller en forrådd utopi.»

Pierre Rosanvallon, Demokratin som problem

Knausgård med seksbindsroman og Solstad med ny bok om Bjørn Hansen. Høsten er i gang og det ser heftig ut så langt.

Tekstallianse var en glimrende opplevelse, som ifjor og forhåpentligvis neste år. Høydepunktet var Gasspedals lansering av Gunnar Berges Midt i. Fransk filosofi i dag. En bok som ganske sikkert får innflytelse på norsk kritikk fremover. Problemaktivisme! Kjøp på Audiatur bokhandel.

Har bestilt den svenske oversettelsen av Pierre Rosanvallons bok om demokratiets begrensninger, Demokratins problem, etter å ha lest Rune Lykkebergs omtale i Information. Feiloppfatningen om at demokratiet er et gode i seg selv og ikke et mål for å oppnå andre goder har lenge spilt en sentral rolle i den globale offentligheten. Ikke bare svekkes menneskenes rettigheter når demokratiske verdier dyrkes som absolutter, men også det demokratiske prosjektet får lide. Lykkeberg setter dette i sammenheng med sitt eget prosjekt i Kampen om sandhederne:

Det handler ifølge Rosanvallon om at anskue demokrati historisk som et fortløbende arbejde og en række bestræbelser på at udvikle sig selv. Man kan for eksempel i én generation iværksætte et omfattende socialteknologisk projekt, som skal give borgerne lige muligheder for at realisere sig selv som myndige borgere, men som i næste generation afvises som statsligt formynderi. Det gælder for Rosanvallon om at udlægge disse overgange som læreprocesser, der hænger sammen i en historie.

Dette har jo vært rapportert rundt omkring, men det slutter ikke å være morsomt/rystende/skremmende/talende:

Til Politiken har Pia Kjærsgaard endog luftet ambitionen om at blive ny kulturminister. Og hun stopper ikke ved snakken. Siden 2007 har hun siddet i folketingets kulturudvalg og er nu blevet medlem af repræsentantskaberne i Statens Kunstfond og Statens Kunstråd.

Netop Statens Kunstfond og Statens Kunstråd er bygget op, så politikere ikke har direkte indflydelse på uddeling af støttekronerne. Det håndteres af udvalg bestående af faglige personer – det såkaldte armslængdeprincippet.

Så hvis Pia Kjærsgaard alligevel ikke kan få lov at bestemme, hvilke kunstnere, der skal støttes, hvad har hun så gang i? Er det ren signalpolitik, når Kjærsgaard siger, at hun vil have mere indflydelse?

Lige nu virker sagen mere som en mediehistorie i agurketider, som især Politiken er faldet for. Og måske mest sandsynligt endnu en konfrontation mellem Dansk Folkeparti og dele af partiets kritikere blandt landets intellektuelle.

Fra kunsten.nu.

«Min fotballkarriere ble aldri helt forstått, verken av tilskuerne eller av mine lagkamerater. Jeg syntes alltid det var mer interessant å score selvmål enn mål. Et mål – med mindre du heter Pelé eller Didí eller Garrincha – er noe fremragende vulgært, og fryktelig uhøflig mot det andre lagets målmann, som du ikke kjenner, og som ikke har gjort deg noenting. Et selvmål derimot, er en uavhengighetserklæring. Du gjør det klart for kameratene dine og for publikum at ditt spill er et annet.»

Et av flere flotte oversatte sitater fra Roberto Bolaño i Pedro Carmona-Alvarez’ essay i Hjemmelekser.

Virkelig begeistret for Sivert Høyems nye singel «Moon Landing». Cato Salsa uler passe mye med gitaren og Høyem er i det melodiøse hjørnet.

Martin melder om et forestående høydepunkt.