ellefsens

Fin anmeldelse av The Humbling i Independent. Kritikeren setter Roths senere bøker inn i en europeisk sammenheng og påpeker fenomenet «Roth in the bedroom».

Since, half a decade ago, The Plot Against America ended a spectacular run of high-energy, wide-angle masterworks that began with American Pastoral, Roth has almost become a postwar «European» writer of a quite familiar kind.

Exit Ghost briefly reprised the «counterlife» conventions of his Zuckerman novels, while Indignation fused fragments of history into a distorted mirror of memory. Everyman and now The Humbling deliver in slim and grim epitomes the «information» about waning powers, dwindling hopes and the inevitable end of art and love. Anyone who admires the tormented subjectivity, existential dread, winnowed language and corrosive gallows humour of, say, Thomas Bernhard and Samuel Beckett should feel at home in late Roth.

Tre ganske ulike, men ikke spesielt velskrevne, anmeldelser av Philip Roths The Humbling:

The Observer/The Guardian slakter boken fullstendig i en ganske energisk vurdering som konkluderer:

But nothing about Axler and Pegeen’s relationship seems remotely true; it is pure, undiluted fantasy. And so the novel has nothing to ground it. On reading such a piece of scandalous frippery, it is hard not to conclude that Roth, rather than forging furiously ahead, should indeed be slowing down a little. And perhaps he should be getting out of the house a bit more.

I The Times kan man lese en usedvanlig slapp anmeldelse, som riktignok hyller avslutningen på Sabbath’s Theater som «the funniest, fiercest affirmation of life in contemporary literature.»

The Huffington Posts tannløse anmeldelse er skrevet av en Ph.D.-student og hevder at romanen bringer «something new» til forfatterskapet.

Edit: Og en litt mer oppløftende vurdering i Telegraph, med følgende konklusjon: «Roth is no longer a novelist of comic exuberance, but of thoughtful meditation about life and (increasingly) death; he is our surviving laureate of lateness. His new work will not detain you long, but it will linger.»

Ny oppdatering i Vagant Europa mandag 26.10:

«Alle spiser alle» I London Review of Books skriver Jenny Diski om Catalin Avmarescus An Intellectual History of Cannibalism:
«Primitiv kommunisme og Sade fant uten problemer mye godt i kannibalsamfunnene: Der eiendom er tyveri, negeres eiendomsretten til ens egen kropp når den blir mat for en sulten kamerat, og naturtilstanden hvor alle spiser alle er den mest radikale likhetstankegangen eller institusjonelle kollapsen noen revolusjonær kan håpe på. ‘Nå, og bare nå,’ skrev Lenin i et brev i 1922, ‘når de har begynt å spise menneskekjøtt i de områdene hvor det er hungersnød … er det øyeblikket kommet hvor vi kan (som betyr at vi må) konfiskere kirkens verdier med den villeste og mest hensynsløse energien.’»

Og fra vårt siste nummer (3/09) om litteratur og vitenskap, finnes nå følgende tekster tilgjengelig på nett:

«Framtiden kommer alltid att inträffa om inte allt för länge» Tommy Olsson om J.G. Ballard (1930-2009):
«En typisk, standardiserad beskrivning av Ballards förhållande till science fiction är att det för all del är framtiden han opererar med, men inte om tusen år i en annan galax, men om tio minuter rätt runt hörnet. Och där han i novellerna från 1950-talet gott kunde uppehålla sig på Venus, gick han med sina första romaner lös på våra nära omgivningar med en provkarta av tänkbara och otänkbara naturkatastrofer.»

«Litterær galakse nummer femhundrede» Susanne Christensen om queer science fiction i vannmannens tidsalder:
«Forfattere som Le Guin, Samuel R. Delany, Joanna Russ, Monique Wittig og Octavia E. Butler m.fl. griber science fiction-genren og forstår at bruge den på en politisk sprængfarlig måde. Genren placerer sig uden for mediernes bevågenhed (forklædt som pulp fiction), og en lomme dannes hvori æstetiske eksperimenter kan udfolde sig, og strømninger fra europæisk højmodernisme og samtidig eksperimentel litteratur (som fx den franske nyroman) kan trænge ind i romanerne. Kombineres genren med en tidstypisk køns- og raceteoretisk frigørelsestænkning, kan basis skabes for en eklektisk litteratur fuld af aliens, forstået som anderledes eksistenser, anderledes værensformer.»

«Skadeverket» Anne Helene Guddal om Ingrid Storholmens Skadeverket (Aschehoug, 2009):
«Kraften i de poetiske bildene er blant kvalitetene ved Tsjernobylfortellinger som har blitt framhevet i de positive anmeldelsene av boka, og det er ikke vanskelig å se at Ingrid Storholmens sjanger til nå har vært poesien. Det språklige uttrykket er imidlertid mer lyrisk konvensjonelt enn i Skamtalen. Graceland (2005), mens forrige diktsamling, Siriboka (2007), som også utforsker et historisk og biografisk materiale, har et narrativt preg som peker mot årets prosadebut.»

Anmeldelse av Roths The Humbling i Morgenbladet. Etter hva jeg kan se den tredje i verden.

Turen går til Trondheim for å si noen ord om Bøk på seminar om tidsskriftkritikk i regi av prosjektet Norsk litteraturkritikks historie.

Om Bolaños Ville detektiver i Morgenbladet.

Intervju med Dietmar Dath i Vagant Europa.

Klubb Vagant – 12. oktober kl. 19 – Landmark

Vagant feirer årets tredje nummer med Klubb Vagant: to foredrag, en debutant, og et fyrverkeri av en remiks av den japanske animasjonsfilmen Neon Genesis Evangelion, lydsatt av Njål Paulsberg.

Program:

• 1930: Redaksjonen presenterer Vagant 3/09
  «Gullivers stjernereiser»: Leif Høghaug om Olaf Stapledon
  Cesilie Holck leser fra sin debutbok, Norg
• 2030: Steen Nepper Larsen om Peter Sloterdijk
• 2200: Put Your Hands Up For Neon Genesis Evangelion!, film og musikk m/ Njål Paulsberg

Utdeling av Peter Sloterdijks Masseforakt (Damm 2005) til de første fremmøtte!

Leif Høghaug (f. 1974) er bosatt i Oslo.

Om Olaf W. Stapledon (1886-1950): «Nietzsche, mentalt innesperret i foreldrenes protestantiske tukthus, fantaserte om en fremtid blottet for det europeiske 1800-tallets slavemoral, men like fullt en fremtid der en arv fra det samme 1800-tallet ble holdt i hevd: den ubetingede optimismen på menneskets vegne. En vitenskapelig optimisme. Og en optimisme som ikke kunne unngå fiksjonen. Troen på det nye mennesket: et trosprosjekt som måtte ende opp i science fiction, det korte århundrets science fiction. Det korte århundret fortalte ikke bare fantastiske historier om det nye mennesket; århundret fortalte også melankolske historier om det nye menneskets fødsel og død. (…) Og kanskje er det dette vi ser etter at det korte århundret er over; vi ser hvordan en gammel og problematisk forestilling om det nye mennesket – det historiske mennesket – byttes ut, selges, erstattes med et menneske som aldri vil være i stand til å overvinne seg selv, et ikke-historisk menneske som er hengitt til et evig her-og-nå, et himmelrike vi etter hvert lærte å benevne som senkapitalisme.»

Cesilie Holck (f. 1979) er bosatt i Bergen og debuterer med tekstsamlingen Norg på Aschehoug i høst.

Om boken: «Gjennom et vidt spekter av sjangerblandinger føres leseren inn i et litterært landskap som er vilt realistisk, absurd, poetisk, makabert, usaklig og kjølig refererende på en og samme tid. Her finner vi en virkelighet hvor nytrygghet, livreddende nips, patent på øyestikkere og sfærisk dialog utgjør hverdagen, befolket av mennesker med et magisk verdensbilde, ukuelig pågangsmot, et noe spesielt forhold til døden og en urokkelig tro på at verden kan kategoriseres og forstås. Våre sannheter, tankesett og talemåter blir i dette forrykende holckske univers satt på prøve – ikke minst ved å antyde hvor nært våre forestillinger om verden tidvis befinner seg fiksjonen.»

Steen Nepper Larsen (f. 1958) er bosatt i Espergærde i Danmark.

Om Peter Sloterdijks Du mußt dein Leben ändern: «Mennesket er det dyr, der skaber sig selv ved at øve sig livet igennem – og menneskeheden er en selvskabende art, der er blevet til det, den er, via øvelser. Således skriver Peter Sloterdijk (f. 1947), i sin nyeste bog, Du mußt dein Leben ändern. Ûber Anthropotechnik (Frankfurt am Main 2009). Spredt ud over 722 sider erfarer læseren, at det relativt instinktfattige menneske er dømt til at udforme og lade sig forme af sociale øvelsessystemer – rækkende fra deltagelse i religiøse ritualer og frekventering af uddannelsesinstitutioner til sport, kunst og ikke mindst erhvervsarbejde. Mennesket er selvskabende og rastløst; men inspireres af forbilleder og lærer at imitere.»

Put Your Hands Up For Neon Genesis Evangelion! er en forestilling hvor den japanske kultanimeserien Neon Genesis Evangelion har blitt klippet ned til en halvtimes remix ledsaget av spesialkomponert livemusikk av Njål Paulsberg.

Njål Paulsberg (f. 1988) er aktiv som klubbarrangør med Nabovarsel, som DJ under navnet DJ Njaal og som artist under navnene Njaal og Put Your Hands Up For Neo Tokyo.

Et gullkorn til fra Lanzarote:

On June 18, 2000, a conference aimed at promoting the cause of human cloning was held in Montreal. On the platform, united for the first time, the prophet Azrael and the American geneticist Richard Seed announced the creation of a joint facility, free of all religious ties – Dr Seed still claimed to be a Christian and a Methodist. It subsequently transpired that a group of investors fromt he Valiant Venture Limited Corporation had already amassed several million dollars for the construction of the laboratory. The writer, Maurice G. Dantec, who was present, described the event to a local newspaper in glowing terms; this was the first serious intellectual backing for the cause. Immidiately, a heated debate began in ‘Rebonds’, the letters page of Líberation, until the school holidays put an end to it.

Is there anything, in fact, of which Norwegians are not capable? Norwegians are translucent; exposed to sun, they die almost immidiately. Having established the tourist industry in Lanzarote in the early fifties, they deserted the island, located to the far south of their desires – as André Breton might have said on a good day. The islanders have fond memories of them, as is apparent from the menus – the Norwegian wording almost faded with the years – posted at the entrances of long-deserted restaurants. For the remainder of this piece, it will not be necessary to mention Norwegians again.

Michel Houellebecq, Lanzarote