ellefsens

Gullgruve! Mannen jeg håper skal hjelpe meg dypere inn i den jødisk-amerikanske litteraturens indre – Morris Dickstein, professor ved CUNY – har fått egen nettside med lenker til artikler, anmeldelser, etc.

Vagant 4/09 slippes 1. desember

Få perioder i skandinavisk litteraturhistorie er like mye omtalt som det moderne gjennombrudd. En usedvanlig produktiv generasjon forfattere, anført av Georg Brandes, manet til kamp mot samtidens hykleriske moral og fordervede institusjoner. Med Bjørnstjerne Bjørnsons formulering var angrepet rettet mot «alle forhold i Samfundet». Brandes mente å stå på fremtidens side i kampen for menneskets frigjøring – fra vanemessige standpunkter og umyndiggjørende tradisjonsbånd. Det moderne gjennombrudds ideer ble videreført av kulturradikale forfattere som Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe, og mange har siden hevdet at sosialdemokratiets omfavnelse av sekstiåtternes ungdomsopprør medførte det gjennomslaget Brandes kjempet så energisk for. For 25 år siden ble det slått fast i den første lederen i det nye Nytt Norsk Tidsskrift: «Det moderne gjennombrudds ideer er langt på vei gjennomført – ideene er blitt institusjonalisert virkelighet.» Ja, enkelte vil ha det til at disse ideene langs utviklingens vei er blitt en diskreditert virkelighet, at den grensesprengende kunsten er blitt integrert i forbrukersamfunnet og at et selverklært progressivt, kulturradikalt «hegemoni» nå står for fall.

De siste månedene har kulturradikalismen igjen havnet på offentlighetens dagsorden. Vagant 4/09 undersøker betingelsene for høstens norske «kulturkamp». I essayet «Kulturradikalismens fjerde fase» (Vagant 4/1999) hevdet Eivind Tjønneland at hva kulturradikalere fra Brandes til 60-tallet hadde kjempet for – seksuell og individuell frigjøring – var realisert, og at en ny kulturkonservativ reaksjon var i ferd med å vokse frem, blant annet i form av en «teologisk regresjon» i 90-tallets skjønnlitteratur. Derfor måtte de som fortsatt hadde radikale ambisjoner tilpasse seg: «I kulturradikalismens fjerde fase – som herved er innvarslet – må frontlinjene mellom radikalisme og kulturmasochisme trekkes langt klarere. Først da er vi rustet til kulturkampen som kommer i neste årtusen.» Under vignetten Kulturradikalisme nå? kommenterer Jan Inge Reilstad, Bernhard Ellefsen, Susanne Christensen og Tjønneland begrepet slik det fremstår i dag.

Ellers byr Vagant 4/2009 på Merzbow i Merzbau, et postkort fra Costa Blanca signert Sigurd Tenningen, anmeldelser av debutantene Cesilie Holck, Jenny Hval og Kjersti Annesdotter Skomsvold og litterære bidrag ved Ero Karlsen, Rasmus Graff, Arve Kleiva, Vitoria Ignacio og Hiromi Ito. Bår Stenvik skriver om Jon Øystein Flink, mens Anngjerd Rustand anmelder Agnar Lirhus’ fremtidsroman Mount Tupelo, om tv-bildenes infiltrering av virkeligheten.

Suhrkamp-redaktøren Katharina Raabe bidrar med essayet «Erindringsrom. Litteratur i det østlige Mellom-Europa siden 1989», og Arild Vange har oversatt to poetikktekster av den tyske poeten Thomas Kling. Carl-Michael Edenborg hyller den alltid problemsøkende Stig Sæterbakken, som i Sverige utgis på Edenborgs forlag Vertigo, i en tale i anledning forfatterens 25-årsjubileum: «Du har fått mig att vämjas över mig själv. Du har fått mig att gråta. Du har gjort mig så mycket ont. Jag älskar dig.»

144 sider
95 kroner
Design: Øystein Vidnes
Omslagsillustrasjon: MVM
Ansvarlig redaktør: Audun Lindholm
Redaksjon: Susanne Christensen, Bernhard Ellefsen, Anne Helene Guddal, Erlend O. Nødtvedt, Hans Jacob Ohldieck, Cathrine Strøm og Sigurd Tenningen

Nye oppdateringer i Vagant Europa mandag 23. november:

«’Jeg skriver ikke holocaust-litteratur, jeg skriver romaner!’»
I et intervju med Tilman Krause i Die Welt snakker Imre Kertész om det å skrive romaner og livet som forfatter i Berlin:
«Jeg er et produkt av den europeiske kulturen, en dekadent, om du vil, en rotløs. Så stemple meg ikke som ungarer. Det holder at dine landsmenn har gjort meg til jøde. Rasemessige, nasjonale tilhørigheter gjelder ikke for meg.»

«Ingen steder å skjule seg»
I The Guardian skriver den britiske forfatteren og journalisten Hari Kunzru om Michael Hanekes filmer, som han ser i sammenheng med arbeidet til forfattere som Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek:
«Generasjonen av østerrikske kunstnere som vokste opp etter krigen ble tvunget til enten å tilpasse seg det nasjonale klimaet eller å konfrontere det direkte. Michael Hanekes angrep det kulturelle etablissementet er et forsøk på å bryte den tilstanden av glemselens komfort, som hadde gjort den ski-brune nyfascismen til Jörg Haider og hans tilhengere populær – en Vergangenheitsbewältigung utført med makt.»

Dessuten har Simen Hagerup «forsøkt å beskrive en helt alminnelig dag» etter å lest Thomas Espedals Imot kunsten: «Bjelken»

Gro Dahle anmeldt i Morgenbladet.

Kom til fest hos Vagant.

Slippefest for Prosopopeia 3-4#2009
mandag 30. november kl. 19:00 på Knøderen

Prosopopeia 3-4#2009: VITALISME OG MINORITETSLITTERATUR.
Eirik Vassenden / Sven Halse / Åsne Hagen / Arild Linneberg / Henri Bergson / Frode Boasson / Carina Beddari / Ingrid Nielsen og Anemari Neple / Kristian Aurebekk Andersen / Petter Haaland Bergli / Erik Flottorp Ask Johansen / Linn Helen Kornerud / Magnus Michelsen

… Det ser ut som Smith, Yndestad, Stueland og Dyngeland skal stå for underholdningen.

Den første skikkelige anmeldelsen av The Humbling står på trykk i denne ukas New York Review of Books og er skrevet av Elaine Blair. Selv om hun parafraserer i overkant mye, leser hun energisk og bredt med et oppmerksomt blikk for sammenhenger i forfatterskapet.

Among all the twinned characters in Roth’s body of work there is no starker contrast than that between Axler and Roth’s other would-be suicide (and performer), Mickey Sabbath of Sabbath’s Theater (1995). Sabbath’s life too has turned to shit, but his howl of grief is driven—for hundreds of pages—by a great vital force that seems inextinguishable. With The Humbling, the scope of the novel has shrunk to accommodate a subject who is stunned nearly silent by his loss. Axler is an ordinary man and cannot turn his own grief into scathing and hilarious soliloquy, and therefore into art. And the art that Axler knows so well offers no consolation. He muses to himself about all the characters in dramatic literature who commit suicide: «He should set himself the task of rereading these plays. Yes, everything gruesome must be squarely faced. Nobody should be able to say that he did not think it through.»

Nils Henrik Smiths Austerrike anmeldt.

Ny oppdatering i Vagant Europa mandag 9.11:

«Carl Schmitt: Storhet og fall»
I Frankfurter Allgemeine Zeitung skriver Patrick Bahners om Reinhard Mehrings nye biografi:

«I den biografiske tolkningens målsetning skjuler det seg åpenbart et ønske om en biografisk dom. Med eksemplarisk tydelighet viser Mehring at tvilen på lovgivningsstaten var et ledemotiv hos Schmitt allerede i den unge juristens kvalifikasjonsskrifter. Avhandlingen Legalität und Legitimität (Legalitet og legitimitet) kom på trykk i august 1932, etter riksdagsvalget 31. juli, hvor NSDAP hadde fordoblet sin stemmeandel. Schmitt advarte mot muligheten for ’den legale revolusjon’, at forfatningsfiendtlige partier på legalt vis skulle få makten, stenge politiske motstandere ute og lukke ’døren til legaliteten’ – altså advarte han faktisk nettopp mot det som ble fullbyrdet mellom 30. januar og 23. mars året etter.»