«De fleste poeter skriver reklame. Popen dominerer Vestens kunst; såpen er den ledende kunstformen. Unntaket er noen essayister.»
Vagants nyttårstale 2010, ved Arve Kleiva
Arve Kleiva, f. 1960. Forfatter. Publiserer også under en rekke psevdonymer. Siste bok: Aud Olsen På kjøkkenet (H Press, 2008). Bor i Oslo.
Noen favoritter fra Manifestet:
At this stage, therefore, the proletarians do not fight their enemies, but the enemies of their enemies, the remnants of absolute monarchy, the landowners, the non-industrial bourgeois, the petty bourgeoisie. Thus the whole historical movement is concentrated in the hands of the bourgeoisie; every victory so obtained is a victory for the bourgeoisie.
The proletarian movement is the self-conscious, independent movement of the immense majority, in the interests of the immense majority.
In this sense, the theory of the Communists may be summed up in the single sentence: Abolition of private property. We Communists have been reproached with the desire of abolishing the right of personally acquiring property as the fruit of a man’s own labour, which property is alleged to be the groundwork of all personal freedom, activity and independence. Hard-won, self-acquired, self-earned property! Do you mean the property of the petty artisan and of the small peasant, a form of property that preceded the bourgeois form? There is no need to abolish that; the development of industry has to a great extent already destroyed it, and is still destroying it daily.
The average price of wage-labour is the minimum wage, i.e., that quantum of the means of subsistence, which is absolutely requisite in bare existence as a labourer. What, therefore, the wage-labourer appropriates by means of his labour, merely suffices to prolong and reproduce a bare existence.
We by no means intend to abolish this personal appropriation of the products of labour, an appropriation that is made for the maintenance and reproduction of human life, and that leaves no surplus wherewith to command the labour of others. All that we want to do away with, is the miserable character of this appropriation, under which the labourer lives merely to increase capital, and is allowed to live only in so far as the interest of the ruling class requires it.
Communism deprives no man of the power to appropriate the products of society; all that it does is to deprive him of the power to subjugate the labour of others by means of such appropriation.
That culture, the loss of which he laments, is, for the enormous majority, a mere training to act as a machine.
The working men have no country. We cannot take from them what they have not got.
[anm: Dette er naturligvis høydepunktet] All that is solid melts into air, all that is holy is profaned, and man is at last compelled to face with sober senses, his real conditions of life, and his relations with his kind.
What they upbraid the bourgeoisie with is not so much that it creates a proletariat, as that it creates a revolutionary proletariat. In political practice, therefore, they join in all coercive measures against the working class; and in ordinary life, despite their high falutin phrases, they stoop to pick up the golden apples dropped from the tree of industry, and to barter truth, love, and honour for traffic in wool, beetroot-sugar, and potato spirits.
In countries where modern civilisation has become fully developed, a new class of petty bourgeois has been formed, fluctuating between proletariat and bourgeoisie and ever renewing itself as a supplementary part of bourgeois society. The individual members of this class, however, are being constantly hurled down into the proletariat by the action of competition, and, as modern industry develops, they even see the moment approaching when they will completely disappear as an independent section of modern society, to be replaced, in manufactures, agriculture and commerce, by overlookers, bailiffs and shopmen.
It is well known how the monks wrote silly lives of Catholic Saints over the manuscripts on which the classical works of ancient heathendom had been written. The German literate reversed this process with the profane French literature. They wrote their philosophical nonsense beneath the French original. For instance, beneath the French criticism of the economic functions of money, they wrote «Alienation of Humanity,» and beneath the French criticism of the bourgeois State they wrote «dethronement of the Category of the General,» and so forth.
The Communists disdain to conceal their views and aims. They openly declare that their ends can be attained only by the forcible overthrow of all existing social conditions. Let the ruling classes tremble at a Communistic revolution. The proletarians have nothing to lose but their chains. They have a world to win. WORKING MEN OF ALL COUNTRIES, UNITE!
A Serious Lethem.
Fin kommentar av Karin Haugen til Øklands angrep på litteraturvitenskapen i Bokmagasinet lørdag. Hun kunne kanskje gått lenger i å kritisere Øklands sviktende premisser, men peker på noe interessant når hun viser til diskusjonen som foregår i Bergen rundt «modernismeideologien»: Gjennom kritisk undersøkelse av innflytelsen de modernistiske, estetiske verdiene har øvet kan man skille projeksjoner fra substans, noe som utvilsomt er helt vesentlig for å arbeide videre med litteraturhistorie og -kritikk.
Her er det ombygging. Beklager rotet. Nå har jeg ommøblert her. Svikter single-column, dessverre.
Ingunn Øklands kommentar om litteraturvitenskap i dagens Aftenposten er sørgelig lesning. Gjennom simpel gjenbruk av klisjemessige motsetninger mellom filologene og det litteraturvitenskapelige miljøet skriver Økland en merkelig historie om et synkende teoriskip uten evne til å tilpasse seg akademiske og estetiske konjunkturer. I forbifarten avfeies fagnestor Atle Kittang – en skribent langt sterkere enn Økland, by any standard – som en stivnet og utdatert stereotyp. Innsiktsløse generaliseringer som denne danner grunnlaget for kommentaren: «For nedgangen nå skyldes ikke minst et etterslep av stiv og formalisert litteraturteori, der litteraturens historie, nasjonalitet, moral, holdninger og liv er grundig neglisjert til fordel for stramme litterære analyser.» Forhåpentligvis er det få som leser Aftenpostens kultursider.
Mazdak Shafieian med flott tekst om Mahmoud Darwish i Morgenbladet:
«Beirut» er et langt, mytisk dikt fra samlingen En beleiring av hyllesten til havet fra 1984, skrevet etter invasjonen av Libanon i 1982. Diktet er tatt med i oversettelsen, skriver Bakke og Gallab i etterordet, «både fordi det er et av Darwishs mest berømte dikt og fordi han her så eksplisitt distanserer seg fra den arabiske nasjonalismen». Og riktig nok: «Beirut» er ikke bare en av Darwishs sterkeste tekster, men synes også å representere hans diktning som helhet: Den mytiske klangbunnen er til stede, gjentagelsene er påfallende, og alt dette er formulert i et tiltalende, rytmisk språk som gir teksten et nærmest profetisk preg.
Har skrevet en lang tekst om Knausgårds kamp i dagens Morgenbladet.
Graff taler:
En idiotisk, men måske, måske ikke, præcis betegnelse for alt dette kan netop være ›sprogmaterialisme‹. Idiotisk fordi betegnelsen er hierarkisk, dvs. reducerende, tænk bare på et træ og et træs grene eller en eller anden organisationsplan. Idiotisk fordi betegnelsen nu er bragt i sammenhæng med de fem svenske poeter, så de ikke bare er poeter, men svenske sprogmaterialistiske poeter. Men for at vende tilbage til OEI. OEI har, kan man mene, dannet skole, en skole, der ikke er en skole, men man kan kalde det for en skole, fordi dens betydning er evident, dens placering i det såkaldte litteraturlandskab i Sverige er jævnligt til offentlig debat, i Sverige. Ingen af disse fem poeter har gået på denne ikke-skole, men passerer den en gang imellem, de hører ikke til i nogen kasse, de hører ikke til i nogen klasse, hverken for sig eller sammen, det er der intet odiøst i.